Cipollone-saken i 1980-årene pågikk i ni år før den til slutt ble oppgitt av de etterlatte etter en avdød røyker. Saken skulle imidlertid få stor betydning for senere saker, idet det gjennom rettsprosessen ble avslørt flere dokumenter fra tobakksselskapenes interne forskningsarkiver.

Grady Carters seier mot Brown & Williamson i 1996 markerer en milepæl (Carter-saken). Tobakksselskapenes erstatningsansvar ble så ytterligere skjerpet i Maddox-saken i 1998, idet skadelidte også ble tilkjent såkalte « punitive damages ».« Punitive damages » innebærer en særskilt tilleggserstatning som en ekstra sanksjon overfor grove skyldforhold på skadevolders side. Nok en milepæl ble markert ved Whiteley-saken i 2000, idet Whiteley vant frem mot Philip Morris og RJR til tross for at hun hadde begynt å røyke etter at det ble innført helseadvarsler på sigarettpakningene.

Av de private søksmålene, er Engel-saken spesielt viktig. Saken er anlagt som et gruppesøksmål (« class action ») på vegne av alle tobakksskadde personer, og etterlatte etter disse, i staten Florida. Det er antatt at søksmålet kan omfatte omkring en halv million mennesker. Juryen i saken har kommet til at tobakksindustrien som utgangspunkt er erstatningsansvarlig, og at de tobakksskadde har krav på såkalte « punitive damages » i tillegg til vanlig erstatning.

Det må bemerkes at alle disse avgjørelsene er påanket, og at resultatene således ennå (våren 2000) ikke er rettskraftige.

Les mer om biladvokat ved reklamasjon av bilkjøp.

Trenger du bistandsadvokat i Oslo – se Advokatfirmaet Teigstad AS.

Avsløringen av tobakksselskapenes interne forskningsdokumenter har ført til et skred av erstatningsøksmål, fra enkeltrøykere og mennesker som er skadet ved passiv røyking – enten individuelle enkeltsøksmål eller slått sammen i store gruppesøksmål (« class actions ») – og søksmål fra forsikringsselskaper og offentlige myndigheter som påføres store utgifter i forbindelse med behandling av tobakksrelaterte skader og sykdommer.

Felles for erstatningssøksmålene er at de bygger på tobakksselskapenes villedelse og bedrag av markedet (« misrepresentation » og « consumer fraud »), og at industriens opptreden er ansvarsbetingende både på subjektivt grunnlag (« negligence ») og objektivt grunnlag (« strict liability » og « defective products »). Erstatningskravene bygger således på at såvel myndighetene som forbrukerne har vært i villfarelse om hvor farlige tobakksproduktene egentlig er. Fremfor alt har det ikke vært kjent at nikotinet i tobakksproduktene er fysisk avhengighetsskapende på linje med det som klassifiseres som narkotiske stoffer, og at tobakksindustrien siden 1960-årene har rendyrket og forsterket denne avhengighetsskapende effekten gjennom en ytterst avansert teknologi.

Les mer om ordningen med voldsoffererstatning.

Biladvokat.no – Bistand til reklamasjon og heving av bilkjøp.

I USA har det vært ført erstatningssaker mot tobakksindustrien i 40-50 år. Lenge var det så godt som umulig for de skadelidte å vinne fram. Men fra midten av 1990-årene kom det et omslag. Både de som selv har røykt og passive røykere har vunnet en del søksmål. Dertil er det inngått forlik mellom delstatene og tobakksindustrien om at den skal betale nesten 250 milliarder dollar for dekning av utgifter til sykehusbehandling av røykerelaterte sykdommer.

I mange andre land er det eller er det i ferd med å bli reist søksmål mot tobakksindustrien. Her kan nevnes Canada, flere latin-amerikanske land, Irland, Finland, Tyskland, Nederland, Frankrike, Spania, Israel og Australia.

Helseminister Gudmund Hernes uttalte i en pressemelding av 1. september 1997: « I forbindelse med utarbeidelsen av Norsk kreftplan vil helseministeren vurdere hvorvidt det skal reises erstatningskrav mot den norske tobakksindustrien for å få tobakksindustrien til å dekke deler av de enorme utgiftene røykerelaterte skader påfører samfunnet. »

Etter initiativ av Sosial- og helsedepartementet ble det i 1997 holdt flere møter for å drøfte mulighetene for erstatningsansvar for tobakksindustrien i Norge. Her deltok representanter fra Sosial- og helsedepartementet, Statens tobakksskaderåd, medlemmer av dets rådsforsamling, representanter fra Den Norske Kreftforening, enkelte fylkeshelsesjefer, forskere og advokater. Dette førte til et formelt oppdrag fra departementet til Rådsforsamlingen i Statens tobakksskaderåd.

I ekspedisjon av 23. januar 1998 fra Sosial- og helsedepartementet vedrørende « Norsk oppfølging av tobakksskadeforebyggende arbeid i USA og det amerikanske tobakksforliket » heter det blant annet: « Sosial- og helsedepartementet gir Rådet i Statens tobakksskaderåd i oppdrag å utrede spørsmålet om eventuelle hensiktsmessige og nye strategier i arbeidet mot skadevirkninger av røyking, særlig hvilke erfaringer man kan gjøre seg i Norge på bakgrunn av utviklingen i USA. Rådet bør blant annet utrede hvordan bruk av erstatningsrett stiller seg i forhold til mulige norske saksøkere. Herunder kan det være aktuelt å vurdere de samfunnsøkonomiske virkninger av røykerelaterte helseskader. »

På møte i Statens tobakksskaderåds fagråd 16. og 17. februar 1998 ble det opprettet en arbeidsgruppe vedrørende erstatningsrett med professor dr.juris Asbjørn Kjønstad som prosjektleder og med professor dr.med Erik Dybing og advokat cand.jur og cand.med Vidar Birkeland som medlemmer. Cand.jur Nicolai V Skjerdal har vært engasjert til å arbeide med utredningen på full tid fra mai 1998 til mai 2000.

Som et ledd i erstatningsprosjektet ble det i mai 1999 arrangert en konferanse i Oslo om erstatningsansvar for tobakksindustrien i USA og Norge. Her deltok flere framtredende jurister som hadde vært sentrale i erstatningsoppgjørene i USA – tidligere regjeringsadvokat (Attorney General) i Minnesota, Hubert Humphrey, og advokatene Roberta Walburn, Norvood S Wilner og Eric Johnsen. Vidar og Guro Birkeland hadde hovedansvaret for denne konferansen som var meget viktig for prosjektets videre framdrift.

Professor dr.philos Tore Sanner (toksikolog) og postdoc-stipendiat dr.polit Karl Erik Lund (samfunnsviter) har vært engasjert til å skrive deler av utredningen. Dertil har en rekke personer fått i oppdrag å utrede mer spesielle spørsmål som er av stor betydning, se de 12 vedleggene til utredningen.

Arbeidet med de enkelte delene av utredningen har vært fordelt slik: Tore Sanner har skrevet kapittel 2, og sammen med Erik Dybing kapittel 3. Erik Dybing har skrevet kapittel 4. Karl Erik Lund har skrevet kapittel 5. Nicolai V Skjerdal har skrevet kapittel 6 til 10 og 17 til 20. Asbjørn Kjønstad har skrevet kapittel 11 til 16.

Som prosjektgruppens leder har Kjønstad også hatt ansvaret for koordineringen og framdriften av arbeidet, engasjeringen av utrederne på de enkelte områdene, gjennomgang og kommentering av de enkelte deler av utredningen og vedleggene, samt sammensyingen av det hele til en enhet. Skjerdal og Birkeland har også gått grundig gjennom og kommentert utredningen og vedleggene.

Utredningsarbeidet har vært drøftet på de møtene som Rådsforsamlingen i Statens tobakksskaderåd har hvert halvår. På møtet den 30. og 31. mars 2000 ble utkast til hele utredningen med vedlegg gjennomgått. Rådsforsamlingen ga sin tilslutning til utredningen. Av rådsforsamlingens medlemmer har følgende fulgt hele utredningsarbeidet og deltatt på det avsluttende møtet: Arvid Libak (formann), Guro Birkeland, Vidar Birkeland, Erik Dybing, Sidsel Graff-Iversen, Inger Torhild Gram, Asbjørn Kjønstad, Karl Erik Lund, Maja-Lisa Løchen og Jørgen Aasness.

Statens tobakksskaderåds administrasjon har gitt erstatningsrettsprosjektet høy prioritet, og direktør Liv Urdal har ytet vesentlige bidrag til prosjektet. Samarbeidet med juridisk rådgiver Vera Vislie, kontorsjef Eivor Bjerkestrand og informasjonssjef Jon Bakkerud har også vært viktig.

Prosjektet er finansiert ved midler som Sosial- og helsedepartementet har stilt til disposisjon for Statens tobakkskaderåd samt et betydelig bidrag fra Den Norske Kreftforening. Fordi erstatningsprosjektet kaster lys over de fleste andre spørsmål som Statens tobakksskaderåd arbeider med, har det ikke vært nødvendig eller ønskelig å utskille prosjektets utgifter fra det øvrige budsjettet.

I det følgende vil vi gi et sammendrag av utredningen. Vi vil følge samme disposisjon som i selve utredningen, slik at kapittel 2 oppsummeres i punkt 1.2, kapittel 3 i punkt 1.3 osv. Det er også inntatt oppsummeringer og konklusjoner i slutten av hvert kapittel, slik at denne utredningen i realiteten inneholder to kortversjoner. Avslutningspunktet i hvert kapittel er skrevet med henblikk på dem som har lest kapitlet, mens kapittel 1 er skrevet med henblikk på dem som ønsker et raskt første innblikk i hele utredningen. Kapittel 1 er utarbeidet av Kjønstad (1.1 til 1.5, 1.11 til 1.16 og 1.20) og Skjerdal (1.6 til 1.10 og 1.17 til 1.19).

Les mer om advokat ved heving av bilkjøpet.

Les mer om bistandsadvokatordningen.